For et år det har vært på TV-serie-fronten! Strømmetjenester som Netflix og HBO Nordic står sterkere enn noensinne, samtidig som norske distributører har blitt flinkere til å levere ferske episoder tett opp mot amerikansk sendetid – 2014 har vært så stappa med gode serier at det har vært vanskelig å få med seg alt.
Vi har sett nye serier komme, og gamle serier gå. Vi har tatt farvel med Boardwalk Empire, The Killing og ikke minst Sons of Anarchy i år, mens Marco Polo,Gotham og State of Affairs er eksempler på helt nye serier.
Les også: Sju «Sons of Anarchy»-sesonger ble minst to for mye. Hvor gikk det galt?
Med så mye på programmet har årets toppliste vært spesielt vanskelig å lage. Lista er basert på serier som er lovlig tilgjengelig i Norge, enten via strømmetjenester, på TV, eller som er gitt ut på Blu-ray/DVD. Vi i Filmpolitiets redaksjon har gått demokratisk til verks for å stemme frem de ti seriene som har fått plass på topp 10-lista, og på veien var det flere gode serier som røk ut.
Orange is the New Black, Homeland, The Walking Dead, Silicon Valley og Lilyhammer, er noen av seriene som akkurat ikke nådde opp. Er du misfornøyd med det, eller er det kanskje noen andre serier du mener burde hatt plass på årets toppliste?
Vi i Filmpolitiet vil gjerne høre din mening – sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet nederst!
Mad Men S07
Den syvende og siste sesongen av Mad Men starter like stilsikkert som de seks foregående. Året er 1969 og samfunnsendringene rundt reklamemiljøet på Madison Avenue blir mer og mer tydelige.
Don Draper ser ut som en relikvie fra en svunnen tid, ulastelig antrukket i hatt og dress, omgitt av hippier og andre etterdønninger fra «the summer of love». Men mystikken rundt hans figur lever stadig, og det er fremdeles interessant å følge kampen han utkjemper mot sine indre demoner.
Med sitt særegne visuelle uttrykk, stilrent og inspirert av 60-tallets mote og arkitektur, har Mad Men klart å bygge opp en stor fanskare i løpet av sine syv sesonger.
Denne siste, syvende sesongen av Mad Men er delt i to, og i år fikk vi første halvpart av slutten på reklameguru Don Drapers eventyr i New York på 60-tallet. Etter så mange sesonger er serien fortsatt engasjerende og besnærende. Persongalleriet er stort og interessant, og vi gleder oss til å finne ut hvordan det går med Don Draper til slutt!
(VOX)
En moderne familie S05
Vi blir aldri lei av En moderne familie, ABC-serien er en av få sitkom-serier som klarer å være like morsom sesong etter sesong.
En moderne familie er kanskje den serien av nyere dato som best har klart å gjøre det Friends i sin tid klarte, nemlig å gi alle TV-seere en rollefigur å relatere seg til og en favorittfigur som man synes er morsomst.
Enten du har mest sans for familiens overhode Jay, kona Gloria, dattera Claire, mannen hennes Phil, eller kanskje Jays sønn Mitchell og mannen hans Cameron, så er det noen for alle her. Og med et knakende godt manus fortsetter serien å være hysterisk morsom, også i den femte sesongen.
(Blu-ray/DVD)
House of Cards S02
Stemninga her er framleis den same. Opningsscena er nesten i overkant dramatisk for noko så kvardagsleg som det faktisk visar – ein joggetur kjennest meir som me følgjer haiar på jakt. Om ein kjøper denne atmosfæren er det mykje å glede seg over her. Dialogen er også denne gongen så skarp at den kunne ha kløyvd Washington D.C.s tunge politiske stemning i to utan særlege problem.
Robin Wright og Kevin Spacey er magnetiske saman, og gode kvar for seg. Figurane deira er òg nesten litt for skarpe så langt – dei treng ein ordentleg motstandar å bryne seg mot.
Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Andreas Hadsel opsvik.
Den andre sesongen av House of Cards sjokkerer og engasjerer. Kevin Spacey er hardere enn noensinne i rollen som Frank Underwood, og det er nervepirrende å følge det kyniske maktspillet i serien.
På sitt beste er House of Cards et strålende politisk drama. Frank er en manipulerende jævel, men han er en glimrende en, og vi elsker når han bryter ned fjerde veggen og gir oss et innblikk i hvilke lumske planer han har på gang.
(Netflix)
Fargo
Noah Hawley brydde seg åpenbart ikke særlig mye om fallhøyde da han bestemte seg for å lage en TV-serie løst basert på Coen-brødrenes mesterverk fra nittitallet. Godt var det, for resultatet ble mørkt, morsomt, vakkert, velspilt og minst like Coen-aktig som noe brødrene selv har lagd – uten å på noen måte virke som plagiat.
Den intrikate historien, som nok en gang blir hevda å være sann uten å være det, nyter godt av de ekstra timene serieformatet har å tilby. Plotlinjene flettes stilsikkert inn i hverandre, nivået på skuespill og dialog gjør at det aldri blir kjedelig selv om fremdriften ikke alltid er like tydelig.
Det er stemninga som er den store stjerna i Fargo. Dette litt pussige og kjærlig karikerte portrettet av en bit av USA som ikke stikker seg veldig hyppig fram i populærkulturen blir heldigvis ikke avspist med én sesong – jeg gleder meg til fortsettelsen.
(TV2, TV2 Zebra, TV2 Sumo)
Kampen for tilværelsen
Kampen for tilærelsen er ikke bare noe av det mest merkverdige som har gått på norsk tv i år – det er noe av det mest spennende som har gått på tv generelt. Selve utgangspunktet for serien er interessant – hvordan fremstår det velstående Norge og velstående nordmenn for de som kommer hit for å arbeide og leve?
Karikaturene av norsk kultur er langt mer elegant utført enn i publikumsvennlige Lilyhammer, og menneskene som portretteres er alle unike og fascinerende på sine vis.
“Kampen” er først og fremst en mørk serie, og når mørkt også gjøres morsomt, absurd og drøyt på den rette måten treffer man noe som gjør at serien oppfattes som helt unik i norsk tv-sammenheng. Kampen for tilværelsen må være den tv-serien som har fremprovosert det høyeste antallet måpende fjes pr seer av serien. Det er noe å ta med seg videre i norsk tv-produksjon.
(NRK)
Sherlock S03
Serien har framleis nære band til dei opphavlege bøkene, sjølv om ein del detaljar er endra lettare på får ein framleis ei underliggande kjensle av det viktorianske London. Tidlegare har Sherlock møtt sitt seksuelle og sitt kriminelle motstykke, lista er lagt høgt for skurkane denne gongen.
Benedict Cumberbatch er perfekt i rolla som den iskalde Sherlock. Meir er det ikkje å seie om det. Han gestaltar figuren som vippar perfekt på ein knivsegg mellom menneskeleg og umenneskeleg, framleis med ein treffprosent på godt under femti prosent når det gjeld forståing for menneskesinnet – sjølv om han viser eit par gode trekk denne gongen. Dog, gled deg til scena når han og Martin Freeman sin Watson skal møtast igjen.
Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
BBC vet å holde oss på pinebenken. Ved å servere oss et lite knippe episoder med et par års mellomrom, klarer de å skape enorme forventninger til hver sesong av Sherlock. Enda bedre er det at de klarer å innfri de skyhøye forventningene.
Den moderne versjonen av Sherlock Holmes er rett og slett vanvittig bra, Benedict Cumberbatch er fabelaktig som den iskalde kynikeren med den brilliante hjernen, godt balansert av Martin Freemans Watson, som utfyller Sherlock med sår menneskelighet og varme. De to er, sammen med et strålende manus, oppskriften på suksess og gjør av vi i Filmpolitiet er gale etter Sherlock.
(NRK)
Gjengangerne S01
Våre vande vandøde – som me har sett i …of the Dead-filmane og The Walking Dead – har gjerne ein tendens til å bli rekna som eit symbol på tankelaus konsumering. I Gjengangerne er desse heller ein metafor for korleis me attlatne her oppå jorda taklar bortgang, og høgst levande sorg og minner.
Det er ein interessant vri på temaet, som gjer serien frisk i seg sjølv – men den løyser kræsjet mellom det overnaturlege og det fullstendig verdslege på ein nydeleg måte.
Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Det er så deilig når det kommer en TV-serie som tar en vant sjanger og gjør den til noe nytt. Den franske serien Gjengangerne tok oss med storm da den kom i slutten av mars, og skremte vannet av oss med sin stillferdige, men uhyggelige atmosfære.
Den intense spenninge er til å ta og føle på, men serien er samtidig så mye mer enn dette. Persongalleriet er seriens virkelige styrke, og det er svært interessant å følge med på hvordan de ulike menneskene reagerer på de dødes tilbakekomst.
(NRK)
Game of Thrones S04
Kaoset i King’s Landing har preget denne sesongen, magien i universet har fått større plass, og flere rollefigurer har blitt sendt ut i ukjent farvann.
Med den nest siste episoden slo serien den gamle rekorden til Sopranos, og er nå den mest sette serien til HBO. Det er heller ingen tvil om at Game of Thrones fortsatt holder et høyt nivå. […]
Serieskapere David Benioff og D.B. Weiss gjør, i likhet med George R. R. Martin, det de kan for å sjokkere, og i denne scenen ble brutaliteten som beskrives i bøkene ekstrem da den dukket opp på TV-skjermen.
Endelig! Endelig fikk den lille drittungen det han fortjente! Hvis du så denne sesongen av Game of Thrones ropte du sikkert noe lignende til TV-skjermen under den andre episoden. Det var flere rollefigurer som fikk sitt dårlige karma i fleisen i sesong fire, noe som var spesielt tilfredsstillende etter den dårlige behandlingen Tyrion Lannister har måttet tåle.
Og dette har i stor grad vært Tyrions sesong, noe som igjen har ført til en rekke scener der Peter Dinklage virkelig har fått vist hvor glimrende han kan være. Sesongen la også grunnlaget for at store ting som skal skje i neste sesong – vi gleder oss stort til fortsettelsen!
(HBO Nordic, C More)
Olive Kitteridge
I 2009 vant forfatter Elizabeth Strout Pulitzer-prisen for beste fiksjon, for sin novellesamling Olive Kitteridge. Plutselig dukket HBOs miniserie basert på novellesamlingen opp i november år, uten at vi hadde hørt nevneverdig mye om serien i forkant. Og med sine fire timeslange episoder går Olive Kittridge rett inn på topp tre av årets beste serier.
Miniserien er et portrett av en kvinne i forskjellige faser av livet. Mrs. Kitteridge bor med sin mann og sønn i den lille kystbyen Crosby i Maine, USA. Hun lever et helt ordinært liv som lærer ved den lokale skolen. Mannen hennes er byens apoteker, og gjennom sine repsektive jobber kommer de begge nært inn på livet til innbyggerne i det vesle samfunnet.
I tillegg til gode manusforfattere er det evnen til å finne de rette skuespillerne som har gjort HBO til den store seriemesteren – Olive Kitteridge er nok et eksempel på dette.
Francis McDormand er enestående i rollen som Mrs. Kitteridge, og Richard Jenkins er herlig som mannen Henry, som er Olives motstykke på alle måter. Mrs. Kitteridge er deprimert og bitter, krass og noen ganger direkte stygg mot menneskene i livet sitt. Henry er åpen og snill, med et ønske om å gjøre alle til lags. Samspillet mellom de to er intenst, morsomt, vondt og fint.
Olive Kitteridge er et svært interessant innblikk i den menneskelige psyken, og hvilken påvirkning vi har på hverandre, og sammen med den velskrevne dialogen og det glimrende skuespillet, gjør dette serien til en opplevelse du ikke bør gå glipp av.
(HBO Nordic, C More)
True Detective
HBOs nye krimserie True Detective er en saktegående, hypnotisk serie om to etterforskere som finner en myrdet kvinne, som ser ut til å være et offer for en morder med sansen for det okkulte. […]
I denne serien er det ingen vanvittige cliffhangere på slutten av hver episode som skal lokke deg til å følge med videre. Oppmerksomheten blir holdt av de fengslende rollefigurene som driver deg til å følge med på hva som skjer.
Det kan være farlig å si så tidlig på året, men True Detective er såpass annerledes og bra, at jeg ikke er redd for å si at denne serien kommer til å stå på min toppliste over de beste seriene i 2014. Her lukter det Emmy-nominasjoner lang vei!
For lang og tro tjeneste fikk Bryan Cranston Emmy-prisen for beste mannlige hovedrolle i en dramaserie i år, men hadde det ikke vært for at dette var den siste sesongen av Breaking Bad, hadde nok prisen gått til Matthew McConaughey for hans prestasjon i True Detective.
Med rollefiguren Rust Cohle tok McConaughey for en gangs skyld på seg skjorta, beviste at han kan mer enn å spille glatte storsjarmører, og tok sin plass som en dyktig karakterskuespiller.
True Detective fikk skuffende få Emmy-priser under årets utdeling, men prisen for beste casting og beste regi gikk fortjent til serien. Regissør Cary Fukunaga har stålkontroll hele veien, og spesielt er den fjerde episoden et eksempel på enestående regi og kameraføring når en seks minutter lang actionsekvens filmes i ett strekk.
Nic Pizzolattos forteller historien i sneglefart og akkompagneres av T-Bone Burnetts lstemningsfulle lydspor, noe som bidrar til å gi serien den hypnotiske atmosfæren den har blitt så kjent for.
(HBO Nordic, C More)